Walter Keim

Torshaugv. 2C

7020 Trondheim,den 10.1.94

"En anelse rødt"-redaksjon ved Bodil Garvik

TV2

Postboks 2

5002 Bergen

TV2 PROGRAM OM MOBBING: HVILKEN LIVSERFARING GIR EN MOBBESAK?

Min sak kan gjennom bl. a. permitteringsvarsel i sykdomstid, videreføring av arbeidet med innleid personell og utlysning av en lignende stilling underbygges med konkrete handlinger av bedriften. Videre har både forbrukerkontoret og disiplinær-nemnden i advokatforeningen fastslått at advokatens tilråding om å inngå forlik var et galt råd med hensyn til opplysning om skatt. Dessuten er klienten blitt misledet og god advokatskikk er blitt satt til side. Dette skal nå tas opp i Trondheim byrett og saksforberedende møte er 14.4.94 klokka 900.

Dette er toppen av et isfjell med en underliggende tragedie med sterke belastninger. Dette mareritt som hadde og har følger og (skade-)virkninger. Holdningen og oppfattelsen av verdenen ble sterk forandret, og drastiske avgjørelser ble tatt.

Jeg oppfatter at formålet med TV-programmet er å få fram denne menneskelige, personlige siden av saken. De mellommenneskelige forhold skal settes på dagsorden og denne livserfaring skal deles med tilskuerne. Dette har jeg ikke formulert før og er tungt å få på papiret, fordi det på en måte oppleves igjen.

Spissformulert har et mobbeoffer to strategier til utvalg:

1. Gi opp saken (det vil som regel si å si opp selv), og overgi seg overmakten. Prisen kan være å tape selvtilliten og selvaktelsen.

2. Ta opp kampen som antageligvis vil utfordre motparten (som regel en ressurssterk bedriftsorganisasjon) å ta i bruk sine maktmidler, dvs. til syvende og sist oppsigelse.

Jeg har erfaringer med begge strategier og kjører for tiden fult ut strategi 2. Da jeg har ingen penger til advokat, studerer jeg selv juss for selv å ta saken. Videre sitter jeg i en kontrollkommisjon for et sykehus og lærer der juristenes arbeids- og tenkemåte. Dessuten skriver jeg klager til folk som har problemer med sosialkontor, trygdekontor og helsevesnet. Ellers forbereder jeg saken med hyppige besøk i "fri rettshjelp"- timene i Trondheim kommune for å belyse enkelte problemstillinger som f. eks. spørsmål om åpne møter i retten denne uke.

Jeg tror at det må være et dypt personlig, helt eksistensielt valg hvordan man skal forholde seg som mobbeoffer, da eskalasjonen av konflikten vil sannsynligvis ødelegge personligheten og/eller yrkeskarrieren til ofret. Og det er ofret som er nødt til å bære følgene. I en situasjon som tilsynelatende har ingen utveg, dukker det mange bedrevitere opp som forteller ofret, hva den må gjøre eller burde ha gjort. Bruk ikke tid på alle som forteller deg hva du burde ha gjort! Spørsmål er om vedkommende kan eller vil hjelpe og den enkleste form for hjelp er å bruke tid til å lytte hva du strir med å ha å si. For meg personlig betydde det konkret at jeg syntes det var riktig til å skifte totalt omgangs og vennekrets. Fra folk som jeg omgikk før med typisk veldig høye inntekter til folk som lever typisk fra veldig lite inntekter, men tilsynelatende aksepterer det som foregikk. Selv måtte jeg tilpasse utgiftnivå til en inntekt som er noe mer enn en tredjedel sammenlignet med det jeg hadde før.

Etter permittering i sykdomstid med videreføring av arbeidet med innleid personell var jeg veldig oppbrakt. Jeg protesterte, da jeg mente at saklig grunn manglet. Arbeidskolleger virket også veldig sjokkert over permitteringen. Bedriften oppfattet det slik, at jeg prosederte min sak overfor de ansatte og kastet meg fysisk ut av lokalene. For å komme inn igjen måtte jeg love å ligge lavere i terreng og fikk "tildelt" den ansattes representant som samtalepartner. Hersketeknikken videre ble hemmelige møter og manipulasjon av informasjon. Da de ansattes representant informerte meg om hva som foregikk, fikk han hard medfart, ble han strekt kritisert og satt under sterk press. Ettervert ble støtten svekket gjennom denne påvirkning. Å bli frattat informasjon svekker dømmekraft og handlingsevne.

Begrunnelsen for permitteringen var svikende inntjening og omsetning. Da bedriftens økonomi var og er god (antall ansatte gikk opp fra 30 til 60 i de siste 4 år), etterlyste min advokat en begrunnelse og truet med sak, hvis man ikke gir jobben tilbake eller gir en begrunnelse. I forhandlingene sa bedriftens rådgiver seg total uvillig å forhandle. Dessuten var han også uvillig å begrunne handlingene og mente bare at man vil vinne en rettssak. Til de ansatte ble saken framstilt slik at det var jeg som var forhandlingsuvillig og bare ut etter å sverte bedriften med en rettssak. Jeg hadde ingen muligheter å informere arbeidskolleger på grunn av tidlige tilsagn og mistet dermed deres støtte etterhvert.

Til slutt informerte den ansattes representant meg at avdelingen ville ikke, at jeg skulle komme tilbake til jobben. På dette tidspunktet hadde jeg fremdeles tillit til de ansattes representant og sjekket ikke om det stemte. Jeg aksepterte derfor en forlik/avtale som var sterkt anbefalt av egen advokat.

En av konklusjonene er at et mobbeoffer skal gjøre det klart i begynnelsen at det er et ikke forhandelbart krav å være selv med i alle møter og velge bare rådgivere/ advokater som ser klientens deltagelse som en selvfølge.

Belastningene så langt resulterte i søvnløse netter med stadig større desperasjon og nye ideer, hva som skulle gjøres fra min side. Arbeidstilsynet og arbeidsformidlingen ble forespurt, banken kontaktet om lånet, kommunen forespurt om bostøtte osv. Ingen hadde hjelp å tilby, noe som overrasket og etterhvert sjokkerte. Hele den sosiale sikkerheten jeg hadde forutsatt, var totalt fraværende. I det hele tatt er opplevelsen av reaksjonene at saken virket så utrolig, at man fokuserte på meg som person og framfor å stille ingen kritiske spørsmål til bedriften. Når reglene blir satt til side så grovt blir det ofret som kommer i fokus og overgriperen går fri. Jeg skulle forklare f. eks. til min egen advokat hvorfor bedriften driver (som han formulerte det) personforfølgelse.

Kollegenes opprinnelige sjokkreaksjon gikk delvis over i at dem sa, dem vil ikke kommentere permitteringen, for ikke å blande seg inn. Dernest ble jeg framstilt som den som skapet uro og truet med å skade bedriften gjennom en rettssak. Dette ble av kollegene oppfattet som belastende for egen arbeidsplass. Helt fra begynnelsen bekreftet enkelte ikke lengre det dem hadde hørt, åpenbart for ikke å motsi sjefen. Dette opplevdes som et brudd av de sosiale relasjonene. Jeg tror at mobbing fungerer bare hvis mange tolererer og/eller støtter det. En overgriper alene ville være maktesløs, selv om han er sjef.

Etter at avtalen ble ikke oppfylt i henhold til advokatens lovnader angående avstengning, attest og skatt, kom et halvt år etter avtaleinngåelse den totale sammenbrudd. Rettssikkerheten opplevdes borte. Var jeg blitt vergeløse? En slags overtro ble overskyggende, at ingenting kan lykkes for meg som er forfulgt av en ond skjebne. Hvordan kunne en advokat (som står for garanti til å stole på) gi meg råd som han etter forbrukerkontorets mening visste var galt? (Advokatforeningen betegnet det som advokaten skrev senere som åpenbart galt). Selvtilliten sank til null. Legen ga etterpå for kr. 60.- et bedre råd enn advokaten for kr. 22 250.-! Advokaten ga bare 3 dager akseptfrist over helgen. Var det for å hindre at jeg fikk kvalifisert hjelp? Etter desperasjonen ble hjelpeløs og falt i en dyp depresjon og ble sykmeldt i et år.

Noen år før hadde jeg svart til avisen, at ca. 50% skatt er for meg i orden, da jeg mente å støtte gode samfunnsinstitusjoner. Men bare forbrukerkontoret støttet meg nå, og advokatforeningen på skattespørsmålet. Ellers fikk jeg ingen støtte. Både arbeidsformidlingen, arbeidstilsyn, justisdepartementet og ombudsmannen ga ingen støtte. Hvordan kunne disse byråkratiene bruke så mye papir og bruke så lang tid uten å gjøre noe som helst? Anseelsen av disse institusjoner ble ikke bedre med å lese hos forskere, at dette er et generelt trekk i byråkratiens behandling av mobbeofret. Var og er det bortkastet penger å betale offentlig byråkratiet med skatt? Mitt personlige svar, ut fra mine opplevelser er nå ja.

Jeg var nå uten arbeid, sykmeldt og uten noe selvtillit. Verden hadde rast sammen. Verdensbildet gikk i stykker med en opplevelse av total rettsusikkerhet. Jeg opplevde også at bedriftens ledelse hadde med manipulasjon og press klart, at de mellommenneskelige relasjonene til kollegene var brudd.

Utgangspunktet for permitteringen var en sykmelding på grunn av psykiske problemer. Jeg meldte meg derfor inn selvhjelpsorgansasjonen Mental Helse og deltok i deres arbeidet. Organisasjonen består av hovedsaklig folk som hadde eller har psykiske problemer, noen pårørende, fagfolk og generelt interesserte. Flere av medlemmene har opplevd mobbing.

Virksomhetsområdene i Sør-Trøndelag er å drive et kontakt- og informasjonssenter, offentlighetsarbeid og brukermedvirkning i kommunen og fylkeskommunen. Foreningen var fra før representert og respektert i den fylkeskommunale administrasjon i utvalg, medlem i sykehusstyret og kontrollkommisjonene. I sammenheng med omorganisering av fylket var jeg med på og brukte mye tid (ca. et årsverk) å utvide virksomheten til å følge sakene i hele beslutningsprosessen. Dermed ble den sentrale administrasjon og politisk påvirkning inkludert. Da fylkeskommunen "rasjonaliserte" bort brukerrepresentanter i bl. a. sykehusstyret, tok vi allerede for 3 år siden en strategisk beslutning å satse på offentlighetsarbeid og individuelle klager.

Først satt jeg for 4 år siden i styret uten selvtillit og jeg torde ikke si et ord. Jeg har etterhvert fått arbeids-kapasiteten tilbake og jobber nå som nestleder i Mental Helse Sør-Trøndelag med strategiutvikling, offentlighetsarbeid og skriver klager for rådsøkende på helsevesnet, sosial-kontoret og trydgekontoret. Dette er et frivillig verv og gir dessverre ingen inntekt. Men i år har vi lyktes med den nye strategien med å sette på dagsorden i media (hovedsaklig Adresseavisen) en diskusjon om de psykisk lidende. Psykiske lidelser er en av de største folkesykdommer, som er paradoksalt nok usynlig på grunn av tabuforestillinger og skam.

Jeg håper at arbeidet hjelper både meg og andre. Iallfall er de som søker hjelp veldig takknemlig. Dem finner et menneske som har tid til å lytte og deler deres vurdering av hjelpeapparatet. Dessuten får dem skrevet en klage. Men det hjelper også meg. Fra egen erfaring med sosial-og trygdevesnet og det de rådsøkende opplever og dokumenterer gjennom vedtak, ser jeg nå at solidaritet med de svakeste synes borte. Nedvurdering, diskriminering og systematisk fratagelse av selvfølgelige rettigheter er ingen unntak (som jeg trodde før) men den selvfølgelige regel for den tiendedel av befolkningen som faller utenfor. Dermed bærer jeg lettere min skjebne: Diskriminering og undertrykkelse som jeg hadde inntrykk av at jeg var alene om å oppleve, er blitt noe dagligdags og vanlig og er dermed lettere å bære for meg.

Men ellers nyter jeg min gjenvunnet arbeidskapasitet og studerer som sagt juss for å være sterkest mulig på maktens arena. Andre vurderer min kamp muligens som kverulantisk. Men jeg prioriterer høyere, at den styrker min selvaktelse og selvtillit.

Alle må velge selv, men ut fra mine erfaringer vil jeg oppsummere det slik:

1. Når verdensbildet går i stykker og blir annerledes enn dem du omgås med, så henvendt deg til folk med samme erfaring.

2. Hvis stykkene i ditt bilde av deg og verden rundt deg lar seg ikke sette sammen igjen, hvorfor ikke tenke over deg og den måten du tolker verden på nytt?

3. Det er nyttig med kunnskap for å mestre situasjonen bedre. Både enkeltpersoner og byråkratier hjelper ikke det enkelte ofret, og forskning viser at det er en generell tendens, som kan forklares.

4. Det enkelte offer er isolert og maktesløs. Men sammen er det mange og kan bli streke:

Mobbeofrene foren dere, for å bli sterkere!

Med hilsen Kopi:LMM