[Tysk]
Med sin kjennelse XII ZB 60/26 har Forbundsdomstolen (BGH) 24.4.2026 gjort noe politisk sensitivt:
Den har gjort pasientens naturlige vilje til det sentrale kriteriet.
Og det betyr:
Enhver tvangsbehandling er ulovlig hvis pasientens naturlige vilje ikke er korrekt fastslått.
Og den naturlige viljen er alltid rettet mot tvang.
Dette gjør de fleste tidligere autorisasjoner ulovlige. Dette er ikke en liten detalj. Dette er et systemisk brudd.
Fordi psykiatrisk praksis de siste tiårene har vært basert på:
"Avslag på grunn av sykdom"
"Mangel på innsikt"
"Terapeutisk nødvendighet"
"Overhengende fare"
"Forebyggende avgjørelser"
"Medisinsk skjønn"
Forbundsdomstolen sier nå: Alt dette er utilstrekkelig. Pasientens naturlige vilje er det som teller.
Og hvis den ikke er fastslått, er tiltaket ulovlig. Dette eliminerer en sentral legitimitetssøyle for ufrivillig psykiatri.
Statene er ansvarlige for psykiatriske sykehus og vergemålsdomstoler.
De vet at hvis de erkjenner ulovligheten, åpner de døren for tusenvis av erstatningssøksmål. Hvis de ikke gjør det, betaler de enda mer fordi rettslige prosesser er dyre.
Dette er en klassisk politisk risiko:
Erkjennelse = politisk skandale
Fornektelse = økonomisk katastrofe
Begge deler er ubehagelige for myndighetene. Derfor vil de prøve å bagatellisere betydningen av kjennelsen, selv om den er juridisk klar.
Hvorfor domstolene nå er fanget i et dilemma
Men:
– Hvis de erkjenner ulovligheten, bekrefter de at de selv har tatt feil avgjørelser i årevis.
– Hvis de ikke erkjenner det, risikerer de å bli omgjort av Forbundsdomstolen.
Dette skaper en juridisk spenning som vil merkes tydelig i årene som kommer.
Sykehus vet:
De fleste tvangsbehandlinger de siste årene oppfyller ikke de nye kravene.
Dokumentasjon av pasientens uttrykte ønsker mangler nesten alltid.
Forsiktighetsordrer var standard praksis.
Dosering, aktiv ingrediens og hyppighet ble sjelden godkjent presist.
Dette betyr:
Sykehus står overfor en bølge av potensielle ansvarssaker.
Og de vet at de ikke kan vinne denne bølgen.
Dette skaper politisk press på:
– Helsedepartementene
– Delstatsregjeringer
– Sykehusforeninger
– Profesjonelle foreninger
Tvangspsykiatri har alltid vært politisk stabilt fordi:
– Domstolene støttet det
– Klinikkene praktiserte det
– Statene finansierte det
– Publikum aksepterte det
Men når den føderale domstolen (BGH) sier:
«De fleste av disse tiltakene var ulovlige.»
…da kollapser denne stabiliteten.
Dette fører til:
✔ Tap av tillit
✔ Politisk press for å rettferdiggjøre systemet
✔ Juridiske kjedereaksjoner
✔ Finansielle risikoer
✔ Krav om reform eller avskaffelse
Det er ikke en umiddelbar kollaps. Men det er en erosjonsprosess som nå har begynt.
Vi sier:
«Hvis søksmålene uansett skal vinnes, hvorfor ikke bare anerkjenne dem? Det vil bare koste skattebetalerne mer.»
Dette er politisk eksplosivt fordi det er sant.
Og fordi det viser:
Systemet forsvarer seg ikke av fornuft, men av frykt for ansvar.
Det er rasjonelt at de berørte saksøker.
Det er irrasjonelt at staten forsvarer seg.
Men politisk sett er anerkjennelse farligere enn økonomisk tap.
Det er kjernen i problemet.
Dommen er ingen liten sak.
Det er et skifte i fundamentet, juridisk og politisk.
Kilde: https://www.zwangspsychiatrie.de/2026/06/genickbruch-der-zwangspsychiatrie/
