Cognitive Behavioral Therapy (CBT) was significantly superior to treatment as usual (TAU) for the outcome “overall symptoms”, “quality of life” and “functioning” WHO 2023 (mhGAP) guideline

Til Tone Kaldestad, Helsedirektoratet. Kopi: Helsetilsynet, Helsedepartementet, pasientorganisasjoner

Utdaterte retningslinjer fremmer menneskerettsbrudd

Retningslinjene «Andre behandlingsmetoder enn legemidler» for psykose ble publisert 13.8.2026 og skulle bøte på avpublisering av Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser, som ble gitt ut i 2013.

Høringsinnspillene foreslo en oppdatering av kunnskapsgrunnlaget bl. a. "Kognitiv atferdsterapi ved psykose er signifikant overlegen standardbehandling når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering", men dokumentasjon for det ble ignorert. «Det er lagt til grunn at anbefalingene (fra 2013) i hovedsak fortsatt er faglig relevante og anvendelige.»

Dermed ignoreres i referansene i anbefaling «Pasienter med psykoselidelser bør tilbys individuelt tilpasset psykoterapeutisk behandling» at kognitiv atferdsterapi er overlegen standardbehandling (TAU) når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering WHO 2023 (mhGAP) guideline¹ som er nevnd for støtte av behandling med legemidler og invitasjon til familiemedlemmer men er utelatt i psykoterapeutisk behandling, noe som er påfallende.

Tvangsreduksjon ble siden år 2000 ignorert og ingen alternativer til tvangsmedisinering utviklet. Derfor har Helse- og omsorgsdepartementet i brev til de regionale helseforetakene (RHF) den 26.11 2015 gitt frist til 1.juni 2016 med å etablere medikamentfri behandling/nedtrapping av medikamentell behandling for å fremme reduksjon av tvangsmedisinering. Ledende psykiater polemiserte mot medisinfri behandling med påstander at medisinfri behandling er et «kunnskapsløst tiltak» og «gigantisk feilgrep» som førte 2024 til en rasering av tibudet på tross av at det har vist positive resultater ifølge følgeforskning². Prosjektlederen av «Andre behandlingsmetoder enn legemidler» har deltatt i polemikken mot medisinfri behandling. I retningslinjene 2013 ble kognitiv atferdsterapi anbefalt for alle pasientene med høyeste gradering av vitenskapelig kunnskapsgrunnlag men ble ignorert i praksis.

Helsedirektoratets ignoranse og fornektelse av nyere forskning støtter opp om denne utviklingen, da retningslinjene «inngår som et akseptert grunnlag og setter en norm for hva som er faglig forsvarlig».

Behandlerens kunnskapsresistente feiloppfatning at antipsykotika fører med «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» er solid dokumentert med mange vedtak om tvangsmedisinering. En av følgene er at pasientene får ikke den nødvendige informasjon om «innholdet i helsehjelpen» som gjør samtykke ugyldig (pbrl §4-1). Da pasienten på gruppenivå er ifølge forskning mer fornuftig enn psykiatere når det gjelder medisinering, årsak til psykose og diagnostisering³ er Helsedirektoratets forsømmelse også helseskadelig. Det er derfor et paradoks at myndighetene legitimerer tvangsmedisinering. Pasienter foretrekker medisinfri behandling.

Den lovpålagte tvangsreduksjon har blitt ignorert av psykiatrien i 25 år. Tvangen ble doblet og ble møtt med en klagestorm av pasientene⁴. Tvangsmedisineringen gikk opp enda mer. Nivået på tvang er 10 ganger så stor som i Italia og Portugal. Dette er ifølge norsk rett i et spenningsforhold til tortur og i internasjonal rett tortur og umenneskelig behandling. Mens behandlere utfører denne tortur og umenneskelige behandling, legger Helsedirektoratets saksbehandlere til rette for det. Er dem skrivebordstorturister?

Forskning viser at behandlere har vrangforestillinger

For oppstart med antipsykotika dvs. førstegangspsykose finnes det ingen placebo kontrollerte studier. Derfor konkluderte FHI 2019: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.» FHI direktøren har 5.11.18 ordlagt seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier.» På bakgrunn av mangel av antipsykotikanaive placebo kontrollerte studier kom (Danborg et al. 2019) fram til “The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable”.

Ifølge metaanalysen Leucht et al. 2017 har 9% av pasientene god symptom reduksjon av farmasøytisk nytte av akutt behandling med antipsykotika. 14% har nytte av placebo, dvs. narrepiller. Retningslinjene for legemiddelbehandling av psykose, samvalg, WHO 2023 (mhGAP) guideline, Lagmannsrett LB-2025-42941 nevner Leucht et al. 2017 om 60 år av placebo kontrollerte antipsykotika studier. Leucht et al. 2012 med 7 til 12 måneders lengde tas til inntekt for vedlikeholdseffekt med Number-Needed-to-Treat (NNT) 3 (se Leucht et al. 2012, Fig. 5) . Men denne effekten er tidsavhengig (se Fig. 7, Ceraso et al. 2020, Fig. 10) og forsvinner ettter ca. 3 år og blir med stigende tid mer negativ (Schlier et al. 2023. Å ikke seponere og etterpå medisinere i mer enn 3 år muligens livslang er uten uten evidens og blir med lengre tid en helsebelastning (Schlier et al. 2023, RCT Sommer et al. 2025, Wunderink et al. 2013, Harrow et al. 2007).

86% av behandlere/psykiatere tror på at langtidsmedisinering er nyttig (Lauveng 2021), selv om det ikke finnes evidens for det (Sohler et al. 2015, Leucht et al. 2012). Psykiaternes kunnskapsresistente vrangforestilling at antipsykotika fører med «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» er solid dokumentert med at det ble 2022 fattet vedtak for 3768 åersoner om ulovlig tvangsmedisinering. Derfor blir nesten alle med diagnose psykose medisinert, ifølge Bergstrøm et al. 2018 er det 97,5%. Pasientene på gruppenivå er mer opplyst om fornuftig medisinering, årsak til psykose og problemene med diagnostisering ⁵ og reagere med en klagestorm mot den økende tvang.

Både Paulsrudutvalget, NOU2019:14 og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD 8.7.21) slår fast at nåværende praksis med tvangsmedisineringsvedtak er ulovlig og foreslår derfor at en lovendring at tvangsmedisinering kan gjennomføres med alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Behandlingen TAU mangler informert samtykke og er derfor ikke gyldig

Psykiatere informerer ikke at kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling TAU når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering (WHO 2023 (mhGAP) guideline, Ranjan et al. 2025) og at god akutt farmasøytisk symptomreduksjon oppnås bare for 9% av pasientene (Leucht et al. 2017 i Retningslinjene behandling med legemidler, samvalg psykose og WHO 2023). Derfor er informert samtykke (pbrl § 4-1) ikke gyldig. Kunnskapsnivået av behandlere må løftes mye for å gjøre behandlingen lovlig, noen dem trenger hjelp til utenfra.

Tvangsmedisinering er tortur og umenneskelig behandling

Behandlere har en subjektiv overbevisning at intensjonen for tvang er å hjelpe og tvang kan være nødvendig. Imidlertid er begrunnelsen «alvorlige sinnslidelse» i tvangsvedtakene objektiv sett diskriminerende ifølge CRPD og dokumenterer intensjon for tortur og umenneskelig behandling.

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

Internasjonale aktører kom med bl. a. følgende innspill, tvangsbehandling er bannlyst av FNs torturtilsyn, bør forbys og opphøre umiddelbart, :

• FN Special Rapporteur on Torture bannlyste 4 mars 2013 tvangsbehandling

• FN Komiteen om rettighetene til menneske med nedsatt funksjonsevne CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42

• «Hasteoppfordring til Norge om å avbryte tvangsbehandling og tvangsinnleggelser umiddelbart» fra 3 FN grupper datert 30. januar 2017 fra bl. a. FN rapporteur for rett til helse ref. UA Norway 1/2017

World Psychiatric Association ser CRPD menneskerettigheter inkludert retten til torturfrihet og foreslår alternativer til tvang [2]. Uttalelser fra FN-komiteer har stor vekt i tolkningen av menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett men er utelatt i dommen.

Behandlere utfører tortur og umenneskelig behandling ifølge tilbakmeldinger fra internasjonale organisasjoner. Etter å ha gjort oppmerksom på det i 10 år tolerer statens byråkrater det fremdeles og det er derfor betimelig å kalle dem skrivebordstorturister.

CRPD er fra 1.1.2026 inntatt i menneskerettsloven. Dermed har CRPD ifølge lex specialis og lex posterior forrang framfor EMK. EMK artikkel 53 fungerer som en sikring av eksisterende menneskerettigheter. Bestemmelsen slår fast at ingenting i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) skal tolkes slik at det begrenser eller fraviker rettigheter som allerede er sikret gjennom nasjonale lover eller andre internasjonale avtaler, dvs. CRPD og SP. Dette styrker pasientenes klager.

Psykiatrien har i 2 årtier sabotert tvangsreduksjon. Dette kommer tydelig fram i Norsk psykiatrisk forening sitt skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsbegrensning (høringssvar til NOU 2019: 14 (Østenstad-utvalget)oms fremstiller tvangsbegrensningsloven som kontroversiell.

25 år med økende tvang og menneskerettsbrudd

Påstanden om psykiaternes engasjement om utvikling av menneskerettigheter er feil. Det ble polemisert mot virkliggjøring av menneskerettigheter.

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

«Psykisk helsevernloven» er full av gode intensjoner om menneskerettigheter og menneskeverd og forebygging og begrensning av bruk av tvang. Tvang skal bare brukes når det er «strengt nødvendig» (§ 4-2). For 20 år siden ble reduksjon av tvang krevd ved lov og støttet av alle politikere. Strategien for å oppnå dette gjennom dialog med psykiatere var imidlertid en total fiasko.

Tvangsinnleggelser (Hatling 2022) steg fra 5 719 i 2001 til 9 400 i 2022⁶ , 10 ganger så mange som i Italia og Portugal⁷ . Når jeg nevner dette til Helsedirektoratet får jeg til svar: Det er ikke sikkert, kanskje vi bare har blitt flinkere til å telle.

Tvangsmedisinering steg fra 41 per 100 000 voksne i år 2015 til 83 per 100 000 (dvs. 3768 tabell) voksne i 2022, mer enn 10 ganger så mange som i Baden-Württemberg. Psykiatere ignorere det og staten tier også. Ca 40% av tvangsinnlagte ble tvangsmedisinert i 2017. I 2010 klaget 821 mot tvangsmedisinering. I 2022 klaget 1659 pasienter mot tvangsmedisinering (Helsedirektoratet Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern 2022). I 2021 klaget 2879 pasienter på 4372 vedtak i kontrollkommisjonen (Helsedirektoratet IS-3055). 462 klager ble domstolbehandlet. Mange pasienter lider under tvangsmedisineringen. Lauveng et al. 2021 finner i «Bruk av tvang i psykisk helsevern» at 70% av pasientene opplever «skam, mindreverdighetsfølelse og krenkelse» og 57% «mareritt, søvnvansker og vonde minner tilknyttet tvangsutøvelsen».

Muligheten for medisinfri behandling blitt kraftig innskrenket. Vitenskapsjournalist Robert Whitaker har skrevet om det: «The Dying of the Light: Norway’s «Medication-Free» Services for Psychotic Patients are Fading Away». Et eksempel er forsøk å legge ned Basal eksponeringsterapi (BET) sin døgnavdeling, spyspissen blant medisinfri behandling⁸. BET seksjonen blir av WHO, Europarådet, FNs spesialrapporteur for rett til helse og FNs spesialrapporteur for for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne løftet frem som eksempel på fremtidens psykiske helsetjenester

Ombudsmannen har faktisk fastslått at tvangsmedisinering er i strid med loven (sak 2017/3156): "Forced Drugging with Antipsychotics is Against the Law: Decision in Norway". Men ledende psykiatere har senere hevdet, med henvisning til Zhu et al 2017, at det er "med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand" fordi 80 % av pasientene oppnår minimal symptomreduksjon med placebo effekten inkludert. Det er imidlertid ingen placebogruppe og minimal symptomreduksjon kan ikke oppnå høy sannsynlighet for signifikant bedring. Helsedirektoratet brukte denne feilinformasjon og knep, saboterte Sivilombudet med å feilinformere statsforvaltere som er et nærmest latterlig klageorgan. Dermed legitimerer den velmenende formynderstat tortur.

Konklusjon

Nasjonale anbefalinger og råd skal baseres på kunnskap om god praksis og bidra til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 7-3 (lovdata.no), helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 (lovdata.no) og folkehelseloven § 24 (lovdata.no). Opplevelsen at tvangsmedisinering er nødvendig og til og med kan være omsorg har ingen støtte i forskning og internasjonal rett. At kognitiv atferdsterapi er overlegen TAU blir ignorert og fortiet av Helsedirektoratets retningslinjer. At kognitiv atferdsterapi er best undersøkt og mest effektiv er ikke nevnd i teksten og dokumentasjonen av anbefalingen om psykoterapeutisk behandling. Retningslinjene 2013 anbefalte i kapitel 8.4.1 kognitiv atferdsterapi som «bør tilbys alle pasienter». Sivilombudet fant at mange avdelinger manglet kompetanse. Denne svikt blir nå legitimert med at kognitiv atferdsterapi ikke fremstilles som overlegen. Helsedirektoratet tilsidesetter evidens til fordel av kunnskapsresistent praksis.

Det er en skandale at statsforvaltere og Hesedirektoratets godkjenner opplevelsebaserte vedtak om «stor sannsynlighet av helbredelse» og diskriminerende påstand om «alvorlig sinnslidelse». Derfor feilinformeres pasienten og torturen kan fortsette.

Behandlere har en subjektiv overbevisning at intensjonen for tvang er å hjelpe og tvang kan være nødvendig. Imidlertid er begrunnelsen «alvorlige sinnslidelse» i tvangsvedtakene objektiv sett diskriminerende ifølge CRPD og dokumenterer intensjon for tortur og umenneskelig behandling. Behandlere utfører tortur og umenneskelig behandling ifølge tilbakmeldinger fra internasjonale organisasoner. Etter å ha gjort oppmerksom på det i 10 år tolerer statens byråkrater det fremdeles og det er derfor betimelig å spørre om dem er skrivebordstorturister.

Rindal, 27.8.26

Walter Keim
Paradigm Shift to Promote a Revolution of Treatment of Schizophrenia to Achieve Recovery. Walter Keim Medical Research Archives https://esmed.org/MRA/mra/article/view/4866

Svar: 14.9.2026: Helsetilsynet henviser til Helsedirektoratet