Rindal har vært et rekreasjonssted og fristad for meg i flere årtier med hytta Bekkebo og senere huset Tunstad.
Randi foreslå å kjøpe en hytte og hennes bror Torbjørn kom med å se på den. Det var ArneTørset som trengte penger for å overta gården Tørset som odel, for at sønnen Stig skulle overta den.
Vi gikk ofte på ski. Engang i påsken på Trollheimen regnet det men alle vi møtte hadde et smil på munnen.
I 80-årene gjorde jeg mange turer ofte sammen med Randi. På slutten av 80-årene ble jeg veldig stresset og overarbeidet på jobben. Typisk var det slik at jeg måtte levere min telefonregning til jobben som betalte. Nå jeg var på jobben hadde jeg glemt å ta den med meg. Hjemme tenkte jeg hva jeg skulle gjøre på jobben. Jeg var i pensjonat Pluto hos psykolog Peter Damgaard-Hansen. Han viste medfølelse og satt Randi på plass fordi hun var så ovrfladisk. Jeg fikk der nytt håp og ideen å bruke hytta til rekreasjon og å slappe av. Han var imponert over at jeg gjorde Fredick Perls sine Gestaltterapi selvhjelpsøvelser for å øke tilstedeværelse i her og nå situasjonen. En mulighet for å slappe av leste jeg var å spille plater med at bekken klukker, risler og lager andre beroligende lyder. Jeg kunne dra til hytta da hørte jeg det.
Jeg gikk ofte på nordsiden til Dønnem forbi Slagbergbakken, Dalsegg og Fugelsøy. En gang mistet Bjarne Dalsegg (1922-2019) sine is-brodder på vei til kilden for vann nær grensen til Rindal og jag fant dem. Da fikk jeg finnerlønn :-). Mange husker ham blant annet fra da han i 2007 var den heldige (og førerkortløse) vinneren av hovedpremien (en bil) i det lokale billotteriet under Norsk Laksefestival, som han sporenstreks ga bort til en yngre slektning som nettopp hadde tatt lappen! Han er begravet i Mo kirke.
I Dønnem besøkte jeg Ingolf Dønnem (1930-2026). Han dro alltid til Skei for å handle. Jeg anbefalte Bolme og Rindal som er nærmere, noe han avviste bestemt. Engang sa han at han hadde kjøpt melk i Rindal. Da jeg sa at det var godt gjort svarte han kontant: Det er det slutt med. Ingolf var et sosialt midtpunkt: Akkurat som du beskriver at du ofte besøkte ham, var snekkerverkstedet og heimen hans et sted hvor døra alltid var åpen. Han var en lun mann som satte stor pris på en god prat, gjerne over en kaffekopp mens duften av ferskt sagflis og treverk fylte rommet. Han var den legendariske fyrbøteren: På folkemunne i Øvre Surnadal og i turlagene var Ingolf viden kjent for sin enorme gjestfrihet. Han hadde en flott hytte på Austre Nordmarka, og når han visste at det kom folk – enten det var turgåere fra pensjonistlaget eller kjente som stakk innom – dro han opp i forveien. Det ble sagt at man aldri trengte å fryse hos Ingolf; han fyrte i ovnen i timevis både i hytta og i kårstua så det var glovarmt og godt når gjestene kom.
Da jeg gikk forbi Fugelsøy var det en mann som snakket til meg. Etterpå spurte jeg Leif Magne Bjørnstad min nabo av hytta Bekkebo hvem det er, fordi han synes å kjenne meg. Han sa at Jo Fuglesøy hadde leidd Tunsvoll før han flyttet til Fuglesøy og overtok gåren fra faren John og derfor vert min nabo. Det syntes jeg var så koselig og typisk for en liten landsby.
Jeg spiste mye i Bolme pensjonat drevet av Odd og Astrid Bolme.
Etter at Randi og jeg skillet lag var jeg mye i Surnadal og danset i den «Glade laksen» i Surnadal hotell. Der lærte jeg Grethe å kjenne. Hun var glad i å plante blomster og vi var mye på hytta. Vi besøkte alle gartnerier i nærheten oh hun kjøpte blomster som hun plantet foran hytta.
Vi gjorde turer sammen med Mille og Lars Møkkelgård til Nordmarka, Lomundal, Resvatnet og hytta deres i Øksendal nær Sunndal.
I 2000 tallet kom Leif Bjørnstad og overtok hans barndomshjem. Torsdag dro hans samboer Allison til Trondheim og han inviterte til torsdagskaffe.
I Bolme pensjonat traff jeg ungkarene Gunnar Bolme, Birger Rinnøyen, Peder Bolme, Nils Moen og den gifte Inge Bolme.
En gang gikk jeg med NAF sin EU kontroll mangelliste til VW merkeverksted i Trondheim som sa at det koster ca. 10 000 til 15 000 kr. og anbefalte å kjøpe en annen bil. Jeg sa at jeg hadde ingen penger. Svaret var at det er ingen problem jeg får kreditt. Hos Sindre kostet det 2 5000 kr. Han sa at jeg skulle neste gang komme til han med en gang, fordi han ville ikke kryse av så mange mangler i EU kontrollen.
Jeg spurte Grethe om hun likte Milles hus Tunstad og hun sa ja. Jeg fant 270 000 kr. på kistebunnen og kjøpte Tunstad. Det var mye å reparere og gjøre der. Alt var dekket med bringebær busker og jeg fant ut at det var muligens 1000 stenger jeg fjernet. Vi solgte Torshaugveien til Kjetil og flyttet 2010 til Saupstad og var mye på Tunstad. Jeg fortalte alle at jeg steg i gradene ved å flytte til Rindal.
Etter at Grethe døde kom Karl Scherrer en jul og plasserte hans bobil foran hytta. Men han flyttet til Sindre Romundstad sitt verksted Auto R-65.
Jeg besøkte ofte tilstelningene til pensjonistlaget og journalisten kommenterte et av mine besøk at «Høttrindaling (Walter Keim) som nettopp har kjøpt seg hus og blitt Bolmbøgg».
Jeg begynte med senior dans. Jeg var interessert i damene men damene synes å være interessert mest i dans. Derfor pensjonerte jeg meg fra seniordans men var etterpå også med i «Dans deg glad» og «Folkedanslag Surnadal».
PS: Hyggelig prat med Google AI modus om Bjarne Dalsegg, Jo Fuglesøy, Ingolf Dønnem, Tunsvoll.
Walter Keim blir servert kake i pensjonistlagets åpen dag:
