Jeg studerte på Fachhochschulen i Aalen von 1970 bis 1973.
Da min far leverte søknadspapirene fikk han inntrykk av at det var noe feil med praktikantutdannelsen og forslo at jeg skulle bli verktøymaker først.
I desember 1969/januar 1970 var jeg i Stuttgart og besøkte Horst og Karin Roth.
I januar følte jeg det var for tidlig og ringte for å si at jeg ikke ville begynne før høsten. Men jeg begynte om våren, og det ble ikke innfridd.
Jeg fikk førerkortet mitt med mange kjøretimer. Først kjørte jeg til Gmünd og tok deretter toget til Aalen.
Siden jeg også hadde fått teoretisk undervisning under praksisperioden min ved det tyske forbundspostverket, hadde jeg ingen problemer med å følge timene.
Jeg husker fortsatt skolekameratene mine Heinz Ulmer, Helmut Fuchs og Günther Langenbucher, som en gang besøkte meg i Haselbach. Han kalte vennen min Bärbl Heidis VW en gammel klump og fornærmet henne med den. Blant foreleserne husker jeg også mattelæreren og fysikklæreren Weber, som var kjent for sin forkjærlighet for vektorer.
Før den første sommerferien ville jeg besøke Peter Dombrowe i Göppingen. Jeg hadde begynt å studere med ham året før ved Ulm University of Applied Sciences. Men jeg ble innkalt til den tyske hæren. Han var ikke hjemme; han feiret fullføringen av de tre første semestrene i en hule. Så jeg fortsatte videre og besøkte Michael Hittinger i Balingen. Vi besøkte flere bekjente fra tiden min i Sigmaringen, hvor jeg møtte Herbert Hartmann.
I sommerferien møtte jeg Erika Radde. Hun studerte i Tübingen og bodde i Freudenstadt. Da jeg ble invitert hjem til henne en gang, takket jeg nei til tilbudet hennes om å overnatte, men vi ble senere nærmere hverandre.
I sommerferien i 1970 besøkte jeg Skandinavia, i 1971 England og Skottland, hvor jeg møtte Bärbel Heide, og i 1972 USA.
I to semestre reiste jeg til Saarbrücken nesten hver helg, ofte med start på fredag, for å besøke Bärbel. Som et resultat strøk jeg i ett kurs, og så kom Bärbel også til Haselbach.
I Saarbrücken møtte jeg Heidrun Haubitz, som hadde fått stilling som språklærer ved lærerhøyskolen i Schwäbisch Gmünd. Faren min hjalp henne med å finne en leilighet. Jeg hadde en ulykke på B29 nær Essingen med en syklist. Så jeg kjørte med Heidrun til Saarbrücken og tilbake. Hun utsatte turen tilbake fra søndag til mandag. Vi kom ikke frem i tide, og jeg måtte avlyse en time av min stilling som undervisningsassistent ved Aalen universitet.
Vi kjørte for å se mange reservoarer sammen. En gang til Ebnisee-sjøen og deretter til Aichstrut-reservoaret. Jeg husker fortsatt strømpene hennes da hun gikk opp reservoardemningen. Mens vi kjørte av gårde, lente hun seg over fanget mitt, og jeg ble irritert over at jeg hadde kjørt videre og ikke stoppet for å se hva hun drev med. Jeg kunne absolutt ha tilbudt henne noe å suge på.
Naboene våre, familien Alka i Haselbach, hadde tre elever: Dorothea Wissmann, Coco og Nikki, en lærerstudent som datet Erich. Jeg hadde mange samtaler med Coco, som sa at hun var radikal venstreorientert. Da hun var på høringen, sa hun at hun ikke visste at kommunistforeningen var kommunistisk. Erich var en skolekamerat med Helmut Fuchs, og de flyttet til Schwäbisch Gmünd for å dele leilighet. Dorothea Wissmann datet Shorty, som ble ansett som en venstreradikal av Kontoret for vern av grunnloven. Han la ut argumentene sine om det på badet.
Tysklæreren var veldig dyktig til å moderere diskusjoner. Han var bystyremedlem for CDU (Kristendemokratiske union), men i kantinen overhørte jeg medelever si at han hadde drevet valgkamp for SPD (Sosialdemokratiske partiet). De ble overrasket da jeg fortalte dem at han var bystyremedlem i CDU.
Vi streiket også. En journalist var til stede på et av arrangementene, men avisen nevnte ikke hvorfor i det hele tatt. Bare manglende forståelse for elevstreikene. En gang trykket vi løpesedler og delte dem ut på skolen. Etterpå lå løpesedlene rundt omkring på skolegården, og vi hadde ikke oppnådd noe.
Jeg husker også at jeg deltok i en demonstrasjon i Saarbrücken mot Vietnamkrigen. En representant for VNL (Nasjonal Frigjøringsfront) fikk også snakke der. Da han ble hentet fra flyplassen, prøvde arrangørene å påvirke hva han skulle si.
En spøkefugl foldet ut et banner på Neckar stadion hvor det sto: «VfB Stuttgart hilser Viet Cong.» Dette ble vist på TV.
Jeg var irritert over at jeg gjorde uforsiktige feil på matteeksamenene mine.
Først tok jeg toget til Aalen hver dag. Der møtte jeg Gabi, som var verdt å se nærmere på. Hun la merke til at klærne mine var gammeldagse, men hun likte skinnjakken jeg hadde på meg da vi besøkte Wental-dalen. Vi besøkte en venninne. Vi kysset på vei tilbake på rasteplassen B29 i nærheten av Essingen, men hun ville ikke gjøre noe mer.
Heinz Ulmer kjøpte en bil og hadde en ulykke på sin første tur til Aalen. Det var bra jeg ikke var der.
Etter en stund flyttet jeg til Esslingen og deretter til en studentbolig i Aalen.
Fagskolen i Aalen var et nytt bygg tegnet av den anerkjente arkitekten Behnisch uten konkurranseutsetting. En foreleser bemerket at gardinene utenfor var designet for null vindstyrke.
To ganger i uken kom jeg til Schwäbisch Gmünd og møtte Angelika Schaaf, som jeg hadde møtt på en dans.
I løpet av sommersemesteret skrev jeg min diplomoppgave om simulering av et vedlikeholdsproblem.
I sommerferien reiste jeg til Sverige og Norge igjen. Jeg møtte Eckehart, som kjøpte tresko i Gøteborg. Han bodde i en delt leilighet i Tübingen, hvor Angelika og jeg besøkte ham.
Min oppgave, innen anvendt matematikk, hadde tittelen «Simulering av et vedlikeholdsproblem» og ble veiledet av professor Dr. Rolf Strauß.
Høsten 1973 fortsatte jeg studiene mine i Berlin.